Nå er hun endelig kommet hjem

Nå kan hun stevne videre. Anna Karoline tok i mot et hundretalls gjester i det nye museet bygget til hennes ære.

Nå kan hun stevne videre. Anna Karoline tok i mot et hundretalls gjester i det nye museet bygget til hennes ære. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Hun har seilt langt, gjennom nedturer og optimisme, fortvilelse og glede, men nå er hun endelig kommet hjem. En alt for lite kjent del av nordnorsk kysthistorie er kommet til syne.

DEL

– De hadde fortjent en bauta, alle de som har arbeidet hardt i mer enn 60 år for å få til dette. Men nå er Anna Karoline i hus, vi har fått et enestående museum som skal formidle denne delen av kystens historie i Norge. Nå blir det slutt på ukjentheten, sa leder for Jektefartsmuseet, Erika Søfting under andre dag av åpningsfesten for Jektefartsmuseet.

Manglet rosemaling

En av de fremste i dette arbeidet mye av veien har vært Leif Sjøbu, leder for interesseforeningen «Anna Karolines Venner».

– Det er først de siste åra verneinteresserte i Norge virkelig har oppdaget denne delen av norsk historie, kystnæringa som har bygd landet. Jeg vet ikke hvorfor de som har hatt ansvaret for å ta vare på norsk sjøfartshistorie har glemt jektefarten, men det kan nok ha noe med geografi og avstand å gjøre, og hva slags tradisjoner som ble regnet som viktigst, der sør. Vi spøkte ofte vi som jobbet mye i «Anna Karolines Venner» med at «hadde jekta vært rosemalt hadde vi hatt museet for lenge siden», sier Leif Sjøbu.

I tolvte time

Siden Anna Karoline kom til Bodøsjøen i 1954 har det vært mye strev og hardt arbeid med bevaring av båten og med påvirkning av verneansvarlige myndigheter og politikere. Det har vært mye motgang for de interesserte som ville redde den aller siste gjenværende ekte jekta. Alle disse spesielle fraktebåtene som sørget for å bringe fisk ut og velstand hjem til Nord-Norge var borte, unntatt denne ene. Og det var med nød og neppe.

– Vi kan absolutt si det var på høy tid, ja det var i tolvte time at Anna Karoline ble reddet, sa Bodøs rådmann Rolf Kåre Jensen i sin tale til de hundretalls inviterte gjester søndag, som var tilstede for å feire at Jektefartsmuset ble åpnet lørdag.

Giftig innsmøring

Nordlandsmuseet hadde dårlig med penger etter at Anna Karoline kom på land, og etter hvert utover på 1960- og 1970-tallet var det å redde Kjerringøy gamle handelssted høyest prioritert.

– Jekta fikk etter hvert et tak over seg, men først på starten av 1990-tallet ble taket omgjort til et innelukket hus. Det var kun for vern, ikke for at folk skulle kunne komme inn og se jekta. Og så ble det gjort fatale bommerter med vern av skroget. Det ble innsmurt med et stoff som skulle bevare treverket, men i stedet skadet det. Dessuten var stoffet svært giftig, forteller Leif Sjøbu.

Mye forskning gjenstår

Giften er forduftet og Hardanger Fartøyvernsenter har gjort en kjempejobb med å bringe Anna Karoline til sin nåværende prakt-tilstand, som juvelen i Jektefartsmuseet. På veien har det vært mange dessillusjonerte både fagfolk og ildsjeler som har ivret for jekta og nesten gitt opp. Dessuten ble det mye krangel om hvor Jektefartsmuseet skulle plasseres.

Nå kan framtida for museet starte og samtidig kan fornyet forskning på denne glemte delen av norsk historie tas opp igjen.

– Her er masse forskningsarbeid å gjøre videre, sa historiker Wilhelm Karlsen. Han var en av mange gjester som hilste museet velkommen – de kom fra museer i Bergen og i nord, fra fylke og kommune, fra kulturinstitusjoner fjernt iog nært, og fra entreprenører og prosjektører.  

Artikkeltags